Selv om jeg vet at det er ingen som leser bloggen min, så er dette innlegget dedikert til deg, Nobody!
Jeg vil bare fortelle deg hvor utrolig takknemlig jeg er overfor deg, selv om jeg så vidt kjenner deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne si dette på en måte som får alle til å forstå, så la meg fortelle om noe som skjedde en sommer for noen år siden.
Sommeren hadde startet, og jeg var leder på leir. Juniværet ga alle muligheter for en nydelig sommer, for alle unntatt meg. Kjæresten min og jeg hadde nettopp gjort det slutt, og selv om bruddet var hardt var det det eneste riktige vi kunne gjøre. Ting ville bare blitt mye verre om vi hadde fortsatt hadde blitt i forholdet. Bruddet var hardt, men da jeg endelig hadde greid å overbevise meg selv om at dette var det eneste riktige å gjøre, mistet han onkelen sin i en ulykke. Selvfølgelig syns jeg det var veldig trist, og alle mulige følelser vellet opp i meg. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle takle situasjonen. Ikke visste jeg hvordan han ville takle det heller, om han ville stenge seg inne i seg selv eller prøve feie det vekk. Jeg tror det ble det siste, for selv om jeg sa at jeg ville være der for ham hvis han trengte det, så bare smilte han og sa det gikk bra. Selvfølgelig gikk det ikke bra. Slike ting går ikke bare "bra", men jeg bestemte meg for å la ham være og heller være der for ham når han måtte trenge det. Likevel gikk dette utrolig hardt innover meg, og jeg sov ikke de første nettene etterpå. Jeg ble bare liggende å tenke på ham, på alt som hadde skjedd, hvor vi stod nå og det kunne virke som om all verdens ulykkelige følelser vellet opp i meg. Det skjedde flere ganger at jeg bare helt plutselig begynte å gråte. Jeg innbildte meg at jeg gråt for eksen min, for hans situasjon, men etter hvert kunne jeg ikke late som det lenger. Det kunne umulig være på grunn av ham at jeg drev og gråt. Ikke kunne jeg skjønne hva det var, men nå som jeg ser tilbake på det, er det muligens fordi jeg er en person som skjeldent gråter, og når jeg først gråter så kommer ALT sammen på en gang, til og med vonde ting som har skjedd flere måneder tidligere.
Sommerferien hadde startet for alvor, og bare en uke uti skulle jeg være leder på leir. Men hvordan skulle jeg greie å gå foran med et godt eksempel når jeg ikke engang greide å ta meg sammen selv? Men jeg greide å prøve å glemme det til en viss grad når vi drev med aktiviteter, men når kvelden kom på, og jeg var etterlatt til mine egne tanker, kunne tårene igjen starte å falle.
Likevel var det én dag hvor jeg virkelig fikk tilbakefall. Grunnen var at jeg så nyheter om onkelen til eksen min i avisen, og så ble jeg sittende og tenke på ham. Etter møtet med de andre lederne ble jeg stående og prate med den øverste lederen, og jeg spurte om det var muliugheter for å finne noe informasjon om ulykken. Da jeg skulle forklare henne situasjonen ble alt bare trist og gråten kom vellende opp i meg på nytt.
Den kvelden ble jeg kjent med deg. Jeg hadde sett deg før, men jeg hadde ikke pratet med deg, bare fått inntrykk. Jeg dømte deg rett nord og ned, regnet med at du ville være en sånn overlegen type, som mange andre av de eldre lederne var. Derfor hadde jeg ikke tidligere prøvd å få kontakt med deg eller noe lignende. Hvorfor skulle du prate med meg? En av de kuleste, eldre gutta, som atpåtil var utrolig pen av utseende. Jeg på min side var hun lille, rare jenta, som alltid sa et eller annet som fikk meg selv til å virke som en skikkelig freak...
Det var VM i fotball mellom Italia og Russland, selvfølgelig vant Italia. Jeg ble stående og prate med deg og noen andre etter kampen, så fornøyd over at landet jeg hadde heia på hadde slått landet kompisen min hadde heia på.
Da vi skulle gå inn for avslutning for dagen ble du sittende ved siden av meg og holde rundt meg, selv om du ikke kjente meg engang. Det ble vi sittende lenge og ha det kjempekoslig. Du aner ikke hvor utrolig deilig det var å ha en som holdt rundt meg der og da. Du ga meg følelsen av at du ville passe på meg fra alle verdens farer, og at jeg var trygg i det ene øyeblikket. Jeg hadde endelig funnet roen den kvelden.
Dagen etter tok det lang tid før jeg møtte deg, du hadde sovet lenge! HAHA! Jeg møtte deg ikke før middagen (som i dette tilfellet finner sted kl. 3 eller 4), og jeg fant ut at jeg ville sitte ved siden av deg. Jeg tror jeg ville finne ut om roen du hadde gitt meg bare hadde gjeldt kvelden i forveien eller om den fortsatt ville være der når lyset skinte på virkeligheten. Vi ble sittende og prate under middagen, og det var en lett og god tone mellom oss. Du og kompisen din tulla skikkelig mye, jeg tror virkelig ikke jeg hadde sett to gutter i en slik alder holde på som om de var fem igjen. Men selv om dere griste mer med mat en noen andre jeg hadde sett, så må jeg innrømme at dere var utrolig morsomme. Jeg kan ikek huske at jeg har ledd så mye under en middag noen gang som det jeg gjorde nå. Men selv om dere hadde vært kompiser siden dere løp rundt i kortbukser, så hadde dere ikke problemer med å inkludere andre, og jeg var helt med på leken.
Da dere skulle gå fra bordet, regnet jeg med at dere skulle bare gå. Regelen var slik at den som gikk sist fra bordet måtte tørke av, og for å være helt ærlig; det måtte være et helvete for den som var tregest til å spise på vårt bord. Men du overrasker stadig, i stedet for å bare gå, som alle andre ville ha gjort, så bøyde du deg ned og sa at jeg burde forte meg litt, hvis ikke måtte jeg tørke av bordet. Deretter satte du deg ned og ventet de fem sekundene det tok for meg å raske sammen sakene mine og reise meg så fort jeg kunne. Jeg vet det var en veldig egoistisk ting å gjøre, la noen andre måtte rydde for rotet du hadde forårsaket, men på en annen side, jeg ville vel ikke la deg vente?
Du dro den kvelden, uten at jeg fikk sagt ordentlig hade til deg. Jeg syns det var utrolig trist, og jeg savnet deg etter det. Leiren var ikke helt den samme da du var borte, men jeg holdt hodet hevet. Nå vil jeg bare takke deg for den indre roen du ga meg, for at du beviste at du var annerledes enn det jeg hadde trodd, og for at du ga meg en helt herlig start på sommeren, selv om det en stund så ut til det skulle gå andre veien. Jeg vet at det ville vært mye vanskeligere uten deg, og jeg sitter nå igjen med en av de beste minnene jeg har, takket være deg <3
