It's sad when people you know,
become people you knew.
When you can walk right past someone,
like they were never a big part of your life.
How you used to be able to talk for hours,
and now you can barely even look at them!
Det har skjedd meg mange ganger. At jeg har mistet venner. Jeg har jo fått meg nye venner, men mange av de jeg mistet har betydd noe helt spesielt for meg.
Bestevenninnen min på barneskolen var som søsteren min i 7 år. Så kom ungdommsskolen, og sakte, men sikkert begynte vi gradvis å gli fra hverandre. Til slutt hadde vi ingenting til felles lenger, vi smilte så vidt til hverandre i gangen. I de 7 årene bodde jeg mer hos henne enn hjemme, vi gikk på samme fritidsaktiviteter, og gjorde absolutt ALT sammen. Da vi ikke lenger kunne regnes som venner lenger var det heller ikke lenger vits for meg å prøve å finne på noe med henne. Hun hadde sine venner og sine hobbyer som opptok hennes fritid, så jeg ville ikke lenger tvinge meg på henne hvis hun likevel ikke ville være med meg.
Jeg fikk som sagt meg nye venner. Bestevenninnen min gjennom ungdomsskolen var i begynnelsen kjempeul. Vi fortalte hverandre nesten alt, vi var sammen så ofte som mulig, og vi skapte en egen liten jentegjeng som alltid hang sammen. Selvfølgelig hang vi med andre også, men vi seks jentene var liksom kjernen, eller den "indre sirkelen"
10. klasse kom og vi forandret oss veldig mye i løpet av det ene året, tror jeg. Jeg begynte å henge med en ny gjeng, du fortsette å henge med de samme jentene, men nå var visst kjernen byttet ut med nye jenter. Det var alltid sånn, ting var alltid på hennes premisser, og hun bestemte alt. Hvis jeg sa meg uenig i noe kunne hun sette himmel og jord i bevegelse for å få alle på sin side. Du begynte også å bli frekk mot meg, var det fordi jeg fikk meg nye venner som du ikke var venner med? Du hadde jo dine venner du også, som jeg ikke fikk lov å være venn med. Jeg er tolerantbar til et visst punkt, etter det punktet gidder jeg ikke mer, og da du fikk meg til det punktet gadd jeg ikke mer. Da hadde du hakket på meg, vært frekk mot meg og kommet med spydigheter i min retning et halvt år. Jeg orket rett og slett ikke mer deg, og var fed up. Da jeg sluttet å være med henne, sluttet alle de andre i gjengen (som nå var temmelig stor) å være med meg og. Jeg mistet mange venner der og da, men det fikk meg til å innse hvor viktige ekte venner er.
På videregående hadde jeg to bestevenninner. Jeg var nå veldig forsiktig med hvem jeg følte jeg kunne stole 100 % på. Jeg fortalte små ting om meg, men de store tingene holdt jeg tett inntil brystet, hvor bare de nærmeste fikk vite. Men hva skjedde? Den ene bestevenninnen min begynte å gå samme spor som bestevenninna mi fra ungdomsskolen. Skjedde dette virkelig? Ubevisst begynte hun å ligne mer og mer, hun kom med små, spydige kommentarer, snakket nedlatende til og om meg og gjorde narr av meg way beyond the limit. Var det på grunn av den nye gjengen hun hang med? Jeg hadde mistet kontakten med en litt dominerene venninne over sommeren, noe hun ikke hadde gjort, og de hadde "opparbeidet" seg en ny gjeng. Gjennom et helt år har vi hatt et litt anspent forhold. Jeg har blitt tydelig lei av alt stygt hun måtte si og gjøre, kanskje jeg har liten lunte, men da er det på grunn av at jeg har mistet så mange venner i fortiden min. Nå tror jeg vi begge prøver så hardt vi kan å klynge til siste rest av håp som finnes. Vi er fremdeles venner, og kan ha dype samtaler selv om vi er så forskjellige. Men du har forandret deg. Så utrolig mye. Jeg skal ikke si at jeg skulle ønske at du var som før, det eneste jeg sier er at jeg skulle ønske vi fremdeles greier å være venner, spesielt nå som du bytter skole. Vi har vært venner siden 1. klasse, og jeg føler at du er en av de få jeg kjenner best. Eller gjorde, i hvert fall. Gjennom årene har vi virkelig funnet på mye gøy, vi har gjort mye rart, og jeg føler at vi fremdeles forstår hverandre uten at vi er nødt til å ordlegge alt.
Jeg har hatt seks bestevenninner gjennom oppveksten. Tre av dem har jeg mistet og er på vei til å miste en fjerde. Om du skulle lese dette, så vil jeg bare si at jeg virkelig ikke vil miste deg, og jeg vil si at det virkelig hadde vært trist.
Av de seks bestevenninnnene mine gjennom oppveksten er det bare tre av dem som har satt spor. Min første bestevenninne, min lengste bestevenninne og den jeg har nå.
Jeg syns det er litt leit at jeg har mistet så mange venner, men hva kan jeg gjøre? Jeg har virkelig prøvd kjempehardt mange ganger, men når den andre parten ikke vil prøve en gang, er det ikke så mye mer jeg kan gjøre...
Livet har lært meg at ekte venner står sammen med deg uansett hvor ulike dere vokser opp til å bli, og at man virkelig må lete lenge etter ekte venner i dag...
